Køkubaking í Trapputún

Køkan úr bókini hjá Oddvør Skarðhamar er fallin í sera góða jørð her heima.
Marengsbotnar við farin, ímillum er rómi og súrrómi við farin, og oman á eru peanuts og sjokolátarosinur..
Um tú mungar, átti tú at funnið køkubókina hjá Oddvør fram og bakað hana sjálvur.. hon er idiotsikkur!

Kvirra

Havi ein veikleika fyri sórnum kavakúlum. Har er okkurt glansbílætpent kent yvir teimum. Longsulsfølv kinnum á!

Oddfríður sendi eitt so vakurt ørindi eftir Poul F. 
Las tað fleiri ferðir í kvirruni. 

Kvirra

Rúmdarkvirt stjørnuloft tindum á,
stormur í dúri lá,
sólin við tøgn sakk droyrreyð í kav,
lognarblítt hav við strondina svav, 
...mánin í gullglæmu ljóðleysur vóð,
í blundi rak fuglur um silvitnissjó,
úr kvirruni andar alt ævunnar frið.
Ver tolin mín sál, brátt svevur tú við. 

Grøna skápið

So varð ljóta 70'ara træskápið, sum eg keypti frá Tinghúsinum á Hjalla fyri 75 krónur, málað við grønari oljumáling, fylt við borðbúnaði og prýtt við ljósketu úr ektaðum 'dinamantum'.

Jesus úr glasi

Á listaháskúlanum í Holbæk gjørdi eg hendan fína Jesusfigurin úr glasi, træi og metalli. Fyrst formaði eg hann úr voksi í tveimum pettum og setti koparpíkar í høvdið. So var ein kassi av gipsi stoyptur um figurin. Tá tað var stadnað, smeltaði eg voksið úr gipsinum, so bert gipsformurin var eftir. Formurin varð so fyltur við smáum glasbitum, sum so bleiv smeltað í glasovinum. Tá formurin kom úr ovinum, var spennandi at bróta gipsið av.. tí undan kavi kom ein hvít standmynd av Jesus. Vaskaði, pussaði og hongdi hann á ein trækross, skapað sum eitt V (victory) ella ein vatnleitarapinnur (vatn = lív). Gjørdi píkatráð úr stáltráði, sum hann var hongdur upp við.

Figururin er umleið 40 cm í hædd og hongur á vegginum í stovuni. 

Eri sjálv væl nøgd við hann, og ætli mær avgjørt at arbeiða meira við glasi.

Har du visor, min vän..

Nú bløðini skrivað, várt land fer um koll.. tí onkur danskur bankafidusur hóttir við morðbrandi, um bankin ikki verður seldur umgangandi, fekk eg bara hug til at leggja hendan vakra sangtekstin út á blogguna í kvøld. Elski bæði tekstin og lagið, sum eg ofta syngi, meðan Dalsgarð spælir undurfullan gittar. Og tað er at liva!

Har du visor, min vän..

Har du visor min vän, sjung dem nu!
För nu är tiden då visor ska sjungas
och den som ska sjunga är du!
I morgon är kanske för sent, min vän.
Så synd om de sånger som aldrig blir sjungna!
Så tala inte om visor med mig.
Lå-t visorna tala för dig.

Vill du älska min vän, gör det nu!
För nu är tiden för kärlek inne
och den som ska älska är du!
I morgon är kanske för sent, min vän.
Så synd om den längtan som aldrig har vågat!
Så tala inte om kärleken.
Lå-t kärleken tala min vän.

Vill du leva ditt liv, gör det nu!
För nu är tiden då ditt liv ska levas
och den som ska leva är du!
I morgon är kanske för sent, min vän.
Vem bryr sig då om vad du drömde och ville?
Så vänta inte på någonting sen.
Det är nu du ska leva min vän!

Bengt Ahlfors
 

Gummusa

Tríggir dýrabarir og sprelllivandi gullklumpar

Malla, systkinabarnið, gongur við fjórða barninum. Hon er sett at eiga um ein mánað. Men sórit kann sum kunnugt henda nær sum helst.
Frammanundan eiga hon og Sørin trý smá børn: Emil 5 ár, Conni 4 ár og Alex 3 ár. Nú Sørin er á boripallinum, leitaði eg mær suður at vera eitt sindur um hana hesa vikuna.
Vit báðar eru javngamlar og hava altíð verið sum systrar. So tað hava verið nakrir fantastiska deiligir dagar, har vit hava fingið alt ov lítið praktiskt frá hondini, tí tað er so nógv at tosa um allatíðina:))

Omanfyri 500 børn liva í fátækradømi í Føroyum

Hetta er seinna greinin um fátækt í Føroyum, sum eg lovaði at leggja út í dag. Greinin varð skrivað í apríl í ár. 

Omanfyri 500 børn liva í fátækradømi í Føroyum

Nógv børn í Føroyum líða neyð vegna fátækradømi. Hetta kann hava stórar avleiðingar fyri børnini, bæði sálarliga, kropsliga og sosialt.

Orð: Rigmor Dam
Mynd: Istock

Hon hevur ikki ráð til at keypa børnunum mjólk hvønn dag. Í staðin keypir hon eitt blikk av kálktablettum fyri 100 krónur. So fáa tey um ikki annað kálkina.
Ein onnur hevur ikki ráð til kjøt, og fær tískil allan døgurðamat frá privata hjálparfelagsskapinum “Hjálpin”, sum koyrir útgingnan mat frá handlunum út til stakar uppihaldarar. Hóast kjøtið ofta er brúnt og ikki reytt, er tað frægari enn onki kjøt, tí børnini standa í vøkstri.
Ella hvat vit mammuni, sum fer oman á bakka við tráðu í hond eftir smáfiski, tí køliskápið er skralltómt.
Støku uppihaldararnir siga við ein munn, at tað er ikki yvirskot til annað, enn tað hægst neyðuga. So brillur, tannlækni, kavadraktir, gaggur, vetrarstivlar, føðingardagar, ferðir, konfirmatiónir ella boyli til tennirnar á barninum koma altíð í síðstu røð. Tí peningur er ikki til slíkt.
Alt hetta í lítla loynikrókinum í Norðuratlantshavi: Paradísinum Føroyum!

Stættamunurin økist
Mikukvøldið var stórt tiltak í Miðlahúsinum, har nýggj kanning um korini hjá støkum uppihaldarum í Føroyum varð avdúkað.
Eitt fullsett hús, harímillum eisini fýra politikarar, lýddi á skakandi føroyska veruleikan, tá tær báðar Siri Hansen og Annika Antoniussen, sum báðar hava lisið Cand. Ped. Soc á Danmarks Pedagogiske Universitet, greiddu frá úrslitunum av kanningini.
Sambært teimum er hugburðurin í Føroyum sum heild, at her er onki fátækradømi, og at familjan altíð traðkar til, tá ringast veit við.
- Men, tá samfelagið á hendan hátt skákar sær undan vælferðarábyrgdini og leggur hana yvir á familjurnar, er vandi fyri, at munurin millum fátøk og rík bara økist, sigur Annika Antoniussen, sum í hesum sambandi vísir á, at polariseringin, ella stættamunurin, uppstendur, tá tað er upp til familjurnar einsamallar at taka um endan.
- Tí øll hava bara ikki hasa familjuna við yvirskoti til at hjálpa vaksnum børnum og barnabørnum, sigur hon.

Hava tvey og trý størv
Alt hetta, í smáum føroyskum barnafamiljum við bert einum forsyrgjara.
Familjum, ið sum oftast búgva bíliga til leigu hjá privatum útleigarum, og sum hvørja løtu kunnu verða settar á gøtuna.
Og ikki í alkaholiseraðum, sjúkum ella á annan hátt veikum familjum, men hjá hartarbeiðandi og útbúnum vakssnum forsyrgjanum, sum ofta hava bæði tvey og trý størv fyri at fáa ráð til mat.
Tað eru í øllum førum 1.000 stakir uppihaldarar í Føroyum, og roknað verður við, at tað í minsta lagi eru 500 børn, sum liva í fátækradømi.
Í kanningini hava Siri Hansen og Annika Antoniussen tosað við 22 stakar uppihaldarar kring alt landið. Av teimum vóru fýra stakir pápar.
Í kanningini verður staðfest, at ein stakur uppihaldari skal forvinna í minsta lagi 30 prosent meira enn onnur, fyri at fáa tað at mæla runt. Sostatt skuldu tær heilt upp á eina inntøku á 42.000 krónur um mánaðin, áðrenn staki uppihaldarin sjálv/ur metti, at viðkomandi hevði nóg mikið.

Børnini líða
Hesi 500 børnini líða neyð. Ikki afrikanskt fátækradømi, men lutfalsligt fátækradømi, sum tað verður rópt í okkara parti av heiminum.
Hetta er fátækt millum miðalhampaborgarar, sum kann elva til sosiala avbyrgjan, marginalisering og negativan sosialan arv hjá børnunum. Fyribrigdi, ið vanliga ikki verða góðtikin í skandinaviska vælferðarsamfelagnum. Men eftir øllum at døma í Føroyum.
Í kanningini um stakar uppihaldarar greiða foreldrini frá, at tað ringasta er ikki, at tey sjálvi mangla eitt sindur her og har. Nei, tað ringasta er, at børnini líða undir, at ráðini eru ongantíð til tað, sum onnur børn fáa. At børnini altíð skulu vera við undirlutan. Ongantíð sleppa at ferðast og at hava positivar upplivingar, sum tey kunnu deila við hini børnini. At tey ikki eiga leikur ella lutir, sum til dømis teldu, fartelefon, spælimaskinur, rulluskoytur og so framvegis.
Børnini hjá støkum uppihaldarum skilja seg burturúr rúgvuni, tí tey fáa ongantíð nýggjar, fínar leikur, sum er vælumtóktar millum hini. Leikur og upplivingar, sum eru so umráðandi fyri at kunna luttaka í sosialum virksemi saman við vinfólki.
- ..sum støk mamma havi eg ikki ráð at keypa teimum Playstation ella Nintendo DS o.s.fr.. grannagentan, sum dóttirin spælir við, eigur bæði Nintendo, Playstation og egna teldu, hóast hon er bert 5 ár. Dóttir mín dugir enn ikki at tendra eina teldu, fortelur ein mamma.
Avleiðingin av, at barnið hevur ikki atgongd til teldu kann gerast, at barnið lærir ikki at brúka hana, tí tað sær ikki foreldrið brúka teldu.
- Materiella undirskotið kann hava avleiðingar fyri menningina og sosiala lívið hjá barninum. Eitt barn skal ikki altíð hava tað nýggjasta nýggja, men tað skal heldur ikki altíð vera sama barnið, sum onki fær, siga tær báðar, Siri Hansen og Annika Antoniussen í høvuðsuppgávuni.

Skúlin ikki fyri fátøk
Men fíggjarliga trongstøðan í heiminum hevur ikki bara avleiðingar fyri materiella ríkidømið. Eisini í mun til upplivingar og tiltøk merkja familjurnar stóran mangul. Hetta hevur eisini við sær, at børnini mugu avlýsa sosial tiltøk.
Í kanningini nevna tær eitt nú hetta við, at spara upp til ferðir í skúlanum. Hetta kann vera sera trupult hjá einum støkum uppihaldara. Um viðkomandi til dømis hevur trý børn, sum skulu rinda 300 krónur á konto um mánaðin, so ber tað als ikki til, tá tiltøkupenginurin til mat, klæðir og alt annað kanska liggur úr 1.500 upp í 3.500 krónur um mánaðin.
- Um skúlin er fyri øll, eigur hann eisini at taka atlit til, at øll hava ikki ráð til at ferðast við skúlanum. Hetta er eitt mál, sum skúlamyndugleikarnir áttu at hugt nærri at, segði Siri Hansen á fundinum í Miðlahúsinum mikukvøldið.
Eisini í sambandi við onnur sosial tiltøk eru hesi børnini við sviðusoð. Til dømis í sambandið við føðingardagar, har skúlin viðhvørt hevur eina reglu um, at allur flokkurin skal verða boðin í føðingardag. Øll hava ikki ráð at bjóða so nógvum børnum, men til dømis bara dreingirnar.

Ikki ráð til føðingardagar
Eitt er at halda føðingardagar. Eitt annað er at luttaka í føðingardøgum ella konfirmatiónum, har tú hevur gávu við. Hetta kann eisini vera ein tyngjandi postur í fíggjarætlanini, og kann avleiðingin lættliga vera, at børnini ella familjan meldar avboð.
- .. eg droppaði konfirmatiónirnar í ár, tí eg hevði ikki ráð, sigur ein mamma í kanningini.
Avleiðingin av hesum kann vera, at frammanundan sperdu familjurnar isolera seg. Og tað er serliga óheppið, tí tað frammanundan er avmarkað, hvussu nógv stakir uppihaldarar koma út millum onnur fólk.

Ikki bíligari á bygd
Í kanningini um stakar uppihaldarar verða fleiri mytur um stakar uppihaldarar avlívaðar. Ein teirra er, at tað er nógv bíligari at búgva úti á bygd, um tú ert fátækur. Her siga tær báðar, at veruleikin er, at støku uppihaldararnir úti á bygd hava akkurát líka lítið eftir, tá alt er goldið, sum tey á stórplássum. Hetta kemst ofta av, at neyðugt er at hava bil fyri at koyra millum bústað, ansingarstovn og arbeiði, og busssambandið er ov óregluligt.

Danska alternativið
 At Danmark altíð er eitt alternativ til stokkutu tilveruna í Føroyum er ein veruleiki, sum vit ikki koma uttanum. Í hesum sambandi vísa tær báðar á, at viðurskiftini í Føroyum eru fleiri ferðir verri enn niðri, har veitingarnar sum heild eru hægri, prísstøðið væl lægri, og bústaðarmarknaðurin lagaður til, so hann eisini hóskar til tey, sum ikki fáa játtað bústaðarlán í bankunum og tíansheldur ikki fáa rentustuðul frá landinum.
So samanumtikið er fíggjarliga byrðan nógvar ferðir tyngri her á landi enn í Danmark. Hetta er helst eisini orsøkin til, at so nógvar kvinnur í bestu árum mangla í her á landi, verður sagt.

Børn við lægri status
 Samanumtikið vísa tær báðar, Siri Hansen og Annika Antoniussen á, at støku foreldrini hava ikki so ilt av, at tey sjálvi mangla ymiskt. Tað ringasta er, at børnini líða undir vantandi fíggjarligu orkuni, og at hetta kann ávirka børnini, so tey fáa ikki góðan og fjølbroyttan kost, at tey eiga ting, sum geva status millum hini børnini, umframt, at tað ávirkar børnini sosialt.
Í niðurstøðuni í kanningini vísa tær báðar á, at hesin bólkur í stóran mun er politiskt forsømdur í Føroyum, og at tiltøkini á hesum økinum eru alt ov tilvildarlig. Tær kundu tí hugsað sær ein meira miðvísan sosialpolitikk, sum tók atlit til, at allir føroyingar hava ikki eitt familjunetverk, sum kann lyfta uppgávuna hjá vælferðarsamfelagnum.
Harumframt koma tær við fleiri ítøkiligum uppskotum til politisk tiltøk, sum høvdu bøtt um livikorini hjá støkum uppihaldarum. Vit kunnu tríva í nøkur teirra: Bústaðarpolitikkurin, ella mangulin upp á sama, her á landi. Barnapeningurin, ið kundi verið hægri, tá hugsað verður um, at eitt barn í miðal kostar einar 4.000 kr. um mánaðin. Tey 40 prosentini, sum hitt foreldrið fær endurgoldið fyri goldnan barnapening, kundi farið til barnið. Markið fyri at fáa rætt til frípláss kundi verið minkað, og barnafrádrátturin kundi verið hækkaður. Harumframt er ein stórur sosialpolitiskur trupulleiki her á landi, at hvørki vitan ella gransking er nøktandi, og at hetta økið eigur at verða útbygt sum skjótast.

Dagurin er bjargaður, um eg finni eina 20 krónu

Góðu stigtakarar til tiltakið "Í menniskjum góður tokki"

Eg fari at takka tykkum fyri hetta tiltak, sum eg vóni, at øll taka væl ímóti.

Eisini taki eg mær tað frælsið at leggja nakrar greinir út um fátækt í Føroyum anno 2010.

Greinirnar skrivaði eg til Sosialin í apríl í ár.

Mikil orðadráttur stóðst av skrivingini. Einamest tí summi vilja vera við, at fátøku familjurnar duga ikki at húsast við pengunum.

Fyrra greinin verður løgd út í dag. Hin seinna í morgin.

Greinirnar byggja á stóra livikorskanning um evnið.

--

Dagurin er bjargaður, um eg finni eina 20 krónu

Hóast Beinta og Inger, sum báðar eru stakir uppihaldarar, arbeiða fulla tíð, kemur tað meiri enn so fyri, at tær hava ikki ráð til mat. Hjá tí almenna er ongin hjálp at heinta, so tær liva av olmussum og takka Gudi fyri eitt gott netverk.

Av Rigmor Dam

Heilt erligt – fá tær bara ein ríkan mann.. ella ein sjómann.

Hendan setningin hava tær báðar, Inger Olsen og Beinta Lundsbjerg, sum báðar eru stakir uppihaldarar, ofta fingið slongjandi í høvdið, tá tær hava kært seg um penganeyð.

Tí í Føroyum tosar man ikki um pengar. Og slett ikki um egnar pengar – ella mangul upp á pengar.

Man kann jú bara lata vera við at vera einsamøll, tykist hugburðurin at vera. Tað hava tær báðar kvinnurnar mangan kent á sær, tá harðast hevur leikað á.

- Halda tey, at man bara skal fáa sær ein mann, tí hann eigur pengar? Nei, eg vil hava ein mann, sum eg elski, sigur Inger, sum er einsamøll við 6 ára gomlu dóttrini, eftir at hon og fyrrverandi maðurin fóru hvør til sítt fyri nøkrum árum síðani. Seinastu tvey árini hava hon og dóttirin búð fimm ymsa staðni í Eysturoynni, tí tað er so dýrt at leiga. Nú hava tær funnið eina íbúð fyri 3000 krónur umframt el og hita, og lægri verður ein húsaleiga valla í Føroyum í dag.

Dýrt at skiljast

Men hví hava Inger og Beinta ongar pengar? Tvær sterkar, útbúnar kvinnur í bestu árum við almennum fulltíðarstørvum og eyka størvum, tá tey eru tøk.

- Tað er jú bara ein inntøka til alt. So tað sigur seg sjálvt, at korini eru trong. Ein stakur uppihaldari skal rinda fullan prís fyri alt, sum onnur eru tvey um at gjalda. So sum telefon, leigu, tryggingar, kringvarp, dagstovn, sev og olju. Og børnini skulu eisini hava sítt, forklárar 30 ára gamla Beinta, sum, eins og vinkonan Inger, hevur nøkur smærri lán at dragast við í sambandi við skilnaðin.

Tær vísa í hesum sambandi á, at hjá næstan øllum er tað rættiliga kostnaðarmikið at skiljast, tí partarnir mugu keypa hvønn annan út ella selja hús og bil við missi.

Ikki pengar til mat

Hon hevur 1500 krónur eftir til mat, klæðir og frítíð, tá føstu útreiðslurnar eru goldnar. Skrivstovukvinnan Beinta. Og vinkonan Inger, sum er fólkaskúlalærari, hevur millum 2-3.000 krónur eftir.

- Øll orkan fer til at spekulera upp á, hvussu eg fái pengarnar at røkka. Hvørt einasta oyra fer til mat, og har er ikki ein króna til nakað sum helst annað. Hetta lívið er sum at ganga á nálum, forklárar Beinta.

- Eg verið so himmalska fegin, tá eg finni eina 20 krónu í botninum á taskuni ella í einum lumma. So meti eg, um hon skal fara til breyð ella mjólk. Rokni út, hvat heldur longst og kostar minst. Eisini so sonurin kann fáa ein hampiligan matpakka við í barnagarðin, sigur hon.

Tær báðar uppliva meiri enn so, at peningur er ikki til mat. Tí takka tær eisini Gudi fyri, at familja og vinir traðka til, bæði peningaliga, men eisini á annan hátt, so tað heila ikki verður so tungt.

Tí tað er so hundadýrt at liva í Føroyum. Tað eru tær samdar um. Serliga fyrst í mánaðinum, tá pengar enn eru á kontuni og alt manglar har heima, so sum vesipappír, sjampoo, tannkrem, kryddarí og matpakkapappír. Tá alt er fylt upp aftur, er lønin uppi.

- Man kemur ikki undir 300 krónur fyri eitt innkeyp, sigur Inger, sum ikki hevur keypt sær eitt nýtt plagg í meiri enn tvey ár. Men hon dugir at síggja væl út, tí hon hevur lært seg at vera kreativ. Okkurt fær hon frá familjuni og annað verður lænt frá góðum vinkonum.

Kunnu ikki luttaka

Men eitt er, at tær fáa ikki pengarnar at røkka til tað dagliga, og at øll orkan fer til at finna loysnir.

Eitt annað, sum tær báðar dragast við, eru sosialu avleiðingarnar av at liva í tí, sum vit kundu rópt “lutfallsligum fátækradømi”.

Hetta merkir, at tað í stóran mun er ógjørligt at luttaka í tí, sum onnur halda vera natúrligt. Og vit biðja tær koma við nøkrum dømum um ymiskt, sum tær ikki hava ráð til vegna peningatrot.

Inger greiðir soleiðis frá:

– So siga vinkonurnar “Skulu vit ikki fara ein hugnaligan túr til Suðuroyar um vikuskiftið..”, og man situr bara har og hugsar: Hvussu skal eg nakrantíð fáa ráð til ein sovorðnan túr?

Og tær suplera hvørja aðra, meðan tær reksa upp dømini, so vit kunnu fáa ein hóming av støðuni: Hví fara til frisør, tá man kann klippa fruntin sjálv, ella bara lata frisørin “snøgga” sær hárið hvørja ferð, fyri at sleppa bíligari? Hví keyp nýtt, tá til ber at keypa klæðir í Blákross – ikki fyri stuttleika, men av neyð? Ella bara fara inn á dansistøð, har inngongdin er ókeypis, og so at nippa til somu sodavatnina alla náttina.. og ongantíð at kunna luttaka í einum shoppingtúri, og so slett ikki, um leiðin fer av landinum. Ella altíð at noyðast at keypa tað bíligasta til heimið, sum tí ongan stíl hevur.. ja, dømini eru mong.

- Eg og sonurin hava ongantíð ferðast saman. Tað kundi eg hugsað mær at roynt, tí vit hava øll gott av at koma burtur frá tí heila viðhvørt, sigur Beinta, meðan hon suffar:

- So vit verða bara verandi her í Føroyum.

Sálarliga tyngjandi

Sálarliga hevur tað eisini avleiðingar, at liva á so bíliga í Føroyum, her fólk vanliga látast at hava ráð til alt.

- Tað kennist slítandi og strævið og órættvíst og irriterandi altíð at vera í trongum skóm fíggjarliga. Og tað er eyðmýkjandi ikki at kunna klára seg sjálva sum 36 ára gomul, sigur Inger, sum eisini er farin at óttast støðuna á arbeiðsmarknaðinum, nú nógvar sparingar eru fráboðaðar innan skúlaverkið.

Av tí, at hon ikki er í føstum starvi, ber hon ótta fyri at missa starvið sum lærari. Hetta er eisini ein tyngjandi oman á fíggjarligu trongstøðuna.

- Tey, sum hava tvær inntøkur siga ofta: Vit hava heldur ongar pengar. Men hvat skal eg brúka tað til, tí tey hava ofta dupult so nógv sum eg, sigur hon eitt sindur firtin.

Og tær tosa um skommina og skuldarkenslurnar mótvegis børnunum, at tað ongantíð eru pengar til nakað, og at alt tað, sum børnini fáa av leikum, klæðum og stuttligum upplivingum ofta kemur frá øðrum.

- Tað er so sárt at tosa um, tí tað ringasta hjá einum foreldri er, ikki at megna at syrgja fyri barninum. Men tað kann eg ikki altíð, og tí verið eg so kedd innií, sigur Beinta.

Og tær nevna sálarliga trýstið av at vera einsamøll við allari ábyrgdini.

- Tá man er tvey, er man eisini saman um alt tað trupla, og kann tosa saman um tað. Men tosar tú við onnur enn tey nærmastu, ert tú bara eitt grenj, sigur Beinta.

Viðfarnar sum brotsmenn

Inger og Beinta siga seg ofta kenna seg sum forbrydarar. Bæði mótvegis øðrum fólkum og myndugleikunum.

Serliga uppliva tær, at tosingarlagið kann vera bæði særandi og eyðmýkjandi.

- Eg kundi hugsað mær at møtt meira forstáilsi – og ikki at verða móttikin sum ein kriminell, bara tí eg eri stakur uppihaldari, sigur Beinta, sum heldur summi fólk vera rættiliga fordømandi móti einligum foreldrum.

Inger leggur afturat:

- Til dømis, um eg sigi við onkran, at hatta havi eg ikki ráð til. So fær man hatta eygnabráið, sum ferðast niðri frá skónum og upp til hárið, líkasum fyri at siga, hmmm.. tað er væl eisini ein spurningur um raðfesting, tí tú sært ikki út til at mangla nakað. Ella, sum ein segði: Men tú hevur ráð til brúntkrem. Heilt erligt, hvussu lágt kunnu fólk seta seg sjálvi? spyr Inger.

- Og so siga fólk: Tú mást bara spara og raðfesta! Men har er onki at spara ella at raðfesta við, sigur Beinta.

- Og so tosa tey um at hava uppsparingar, flennir Inger.

Niðrandi móttøka

Tær báðar kvinnurnar hava verið í sambandi við myndugleikarnar, tá tær brádliga stóðu einsamallar við forsyrgjaraskyldu.

Men tær hava ikki rætt til nakra hjálp, hvørki til bústað, ferðing ella barnaansing, tí tær forvinna fulla løn sjálvar.

- Tá eg varð skild, stóð eg á berum. Tá kravdi Almannastovan, at skuldi eg gera mær nakra vón um hjálp, mátti eg ikki hava bil, men taka bussin. Men so hevði eg ikki sloppið til arbeiðis, sigur Beinta. Hetta var ikki minst galdandi fyri Inger, sum búði í Fuglafirði og arbeiddi á Toftum.

- Busssambandið í Eysturoynni er soleiðis, at tað passar ikki millum bygdirnar, til dømis at avlevera barn á dagstovni, at fara til arbeiðis, at keypa inn aftur og fram hvønn dag, sigur Inger.

Men tað er serliga tosingarlagið hjá starvsfólkunum í almannaverkinum, sum tær báðar fýlast á. Hesin niðrandi tónin fekk tær eisini at geva upp á hálvari leið, tí kenslan av at koma undir umsiting, ella at verða ómynduggjørdar var so lemjandi.

- Eg varð viðfarin sum ein brotsmaður. Um eg skuldi gera mær nakra vón um hjálp, kravdi sosialráðgevin millum annað at síggja allar kvittanir fyri mat fyri ein heilan mánað. Gudvitið, hvat hevði hent, um tað stóð ein pakki av Haribo á? hugleiðir Beinta, sum tó ikki kundi fáa hjálp, tí hon hevur bil!

- Tað kendist sum, at tey eru sett í starv fyri at geva okkum, sum eru komin í eina trongstøðu, sum minst. Tey eru í øllum førum ikki til fyri brúkaran og áttu at farið á samskiftisskeið, sigur hon.

Inger hevði somu uppliving, tá hon stóð á berum og flutti inn í eitt 9 fermetrar stórt kamar heima hjá foreldrunum.

- Tá vóru boðini, at um eg fann okkum eina íbúð, so setti eg meg sjálva í eina verri fíggjarliga støðu, og tí kundu tey ikki hjálpa. So tey mæltu mær í roynd og veru til at vera búgvandi heima hjá foreldrunum við barninum, sigur Inger, sum kortini valdi at flyta í eina íbúð, og tískil ikki kundi fáa hjálp.

Hendan støða hevur gjørt, at Beinta og Inger í dag eru fullkomiliga bundnar av hjálp frá familju og vinfólki.

– Vóru foreldrini ikki har, hevði eg búð í einum tjaldi, fortelur Inger.

Báðar tvær leggja dent á, at børnini mangla onki sum so, tí ommur og abbar og onnur forkela tey viðhvørt. Men sjálvar hava tær ikki ráð til nakað útyvir mat.

Freistandi at flyta

At tær ikki eru farnar av landinum fyri langari tíð síðani, kemst helst av, at tær hava góð netverk og samstarva væl við fyrrverandi menninar, sum hava børnini aðruhvørja viku. Tey hava felags foreldramyndugleika, og tað riggar væl.

Higartil hava tær havt eyka størv um kvøldarnar, tá børnini eru hjá pápunum. Men kreppan tók arbeiðsplássini, so nú er onki eyka starv at finna á Skálafjørðinum, har tær liva og virka.

- Eg havi heilt sikkurt langt síðani verið farin, um tað ikki var tí, at hetta er heimstaðurin hjá dóttrini, og her hevur hon øll síni kæru, umframt pápan, sigur Inger. Beinta hevur búð niðri fyrr, men tað er ikki nakað hon saknar.

- Men, tá tað kemur til at fíggjarliga, so er tað sjálvandi freistandi at fara, tí man hoyrir um stakar uppihaldarar, sum fáa nógvar ferðir meira har, sigur hon og leggur afturat:

- Tað kann ikki vera rætt, at man skal noyðast at flyta av landinum, tá man hevur útbúgving og fulltíðarstarv. Eg skilji væl, um fólk halda tað vera løgið, at tað ikki ber til at liva sum stakur uppihaldari í Føroyum, uttan at liva av olmussu frá øðrum - og tað siga tey eisini ofta hart ...

Lesiløta í Trapputún

 

Lívgandi lesiløta áðrenn songartíð.
Bæði trongja til eitt bað.
Vil ikki órógva tey,
so gotter.
Fari bara at svimja við teimum í morgin.
So verða tey
so deiliga rein
og sunn
og glað
og troytt
og svong
áðrenn tey setast at lesa í annaðkvøld
so deiliga rein
og sunn
og glað 
og troytt
og mett
og lesiklók av lesibók

Pylsur á rull

Hesaferð var tað eitt lamb og ein gimbur, sum komu ov nær hvassasta knívinum í køkinum.

Pylsurnar eiga nú fýra dagar í saltlaka til góðar, áðrenn tær verða kókaðar og lagdar undir farg.
Sig so tað, at gamla dugur ikki at rulla. Seinast bollar, nú pylsur. Hvat verður tað næsta? Ikki siggarettir, men kanska ein banka??

Reyði frakkin

Sum tey flestu helst vita, so havi eg ein veikleika fyri reyðum frakkum.
Hesin er penur:)

Klumma: Hvat er rotið í statinum Danmark?

So upprann tann fryktaði dagurin, tá fyrstføddi fleyg úr reiðrinum.

20 ár, studentur og stóran hvítan brævbjálva frá hægri lærustovni um, at hann var komin inn. Jubiii mamma, eg slapp inn, jublar hann. Eg jubli sjálvandi saman við honum, tí tað er so spennandi og stuttligt.

Men byrðan, sum nú átti at fokið av herðum mínum, kennist tyngri enn nakrantíð, og tvær djúpar foyrur festa seg millum eygnabrýrnar, har tær helst vera sitandi restina av lívinum.

Og vit bíleggja bilettir niður. Ja, í fleirtali, tí sjálvandi skal eg niður við honum. Avlevera hann. Ikki í barnagarði ella í 1. flokk, men fyrsta skúladag á universitetinum (ongan kommentar, takk:)

Niðurkomin við Atlantsflogi og aftan á obligatoriskan Ikeatúr og fleiri føroyingavitjanir, sleppa vit loksins inn á leigaða kamarið við tekøki, har studenturin skal búgva. Nú skal alt tað praktiska fáast frá hondini. Songin reiðast upp, Bingokúlurnar í køliskápið og sjokolátaviðskera undir køksborðið. Og so hava vit skrivað okkum eitt alnalangt yvirlit við ørindum; fólkayvirlit, skatt, SU og so víðari. Danska persóntalið hevur hann tíbetur frá barnaárunum í Danmark. Men, sum nýggjur borgari skal hann kortini møta persónliga upp á fólkayvirlitinum og boða frá flyting.

Vit oman á fólkayvirlitið. Hann meldar til og velur lækna. Longu lítla løtu seinni er hann innskrivaður í Gentofte Kommunu við einum lógvataki yvirum diskin og einum ”Vælkomin og takk fyri. Nú lækkaði miðalaldurin í kommununi eitt sindur”. Síðan gongur leiðin fimm metrar yvir til næsta skrivaraborð, har tvey fólk sita og avgreiða skatt og útskriva pass. Tveir minuttir seinni stendur unglingin mitt á gólvinum við skattakorti og forskotsuppgerð í hondini. Tríggjar metrar til vinstri situr konan, sum avgreiðir pensiónir og boligsikring. Har orðnar hann boligsikringina. Aftanfyri situr ein onnur kona, hon sum hevur barnaansing og frípláss undir sær. Og sami stóri kommunubygningur hýsir eisini sonevnda ”jobsentrinum” og sosialkontórinum. Hesum hevur hann tíbetur ikki brúk fyri (enn í øllum førum..).

Utkomin eru øll ørindini avgreidd, og tað, sum stendur eftir í minninum er, at við at savna allar tænastur til borgaran undir somu lon, fingu vit avgreitt meginpartin av ørindunum sama dag og sama stað.

Hetta er tað, tey í Danmark rópa Borgerservice, sum givið er eitt úrslit av almennum rationaliseringum og borgarligum effektiviseringum, men heilt forbankað smart hjá okkum, sum skulu brúka tænasturnar.

Og tað steðgar ikki her. Tí hóast tað framvegis ber til at møta upp persónliga til medmenniskjaliga avgreiðslu, til dømis hjá pensionistum og øðrum, sum ikki eru komin á netið enn, so er borgaratænastan nú so framkomin í Danmark, at tú kanst avgreiða snøgt sagt ØLL ørindi hjá tí almenna umvegis telduna, har tú ert stødd. Hetta krevur bert, at tú hevur atgongd til teldu og sjálvandi eisini førleikar at brúka hana.

Við skipanum sum Nem-konto, Nem-ID og Digital Signatur má sigast, at danir eru komnir imponerandi, men eisini eitt sindur ræðandi, langt fram á leið. Hetta krevur ikki sørt av áliti á, at skipanirnar eru tryggar og støðugar, og at fólk eru opin og hava tol til at seta seg inn í tær. Og tær hava sjálvandi allar sínar byrjunartrupulleikar, tað er vist.

Alt hetta kann sjálvandi tykjast fremmandagerandi hjá summum. Men hinvegin eru almennar skrivstovur ikki hitastovur, og eg havi so ongantíð kent nakran tryggleika við at møta persónliga upp hjá tí almenna.

Í Føroyum havi eg ikki upplivað sama effektiva støði enn, men uggi meg við, at tað fer helst at koma. Hóast eg ikki havi brúk fyri tí almenna í gerandisdegnum, havi eg varhugan av, at avgreiðslurnar liggja spjaddar strategiskt út yvir tann heila bý, burtursæð frá kommunalu snarskivuni, har tey bjóða ymsar tænastur.

Tað nærmasta eg komi sovorðnum smørtum er kanska netbankin frá mínum kæra bank-nordik. Ein skipan, sum eg so dánt hevði vant meg við, men sum nú fullkomiliga er farin í ommu sína (eftir at hon gjørdist donsk(!). Ella snilda teldutøka leitiskipanin hjá postverkinum, tá ein pakki er burturblivin, men bara uttan fyri Føroyar. Hetta stolta verk, sum altíð hevur riggað fínt, men nú bara kemur út tríggjar ferðir um vikuna og slett ikki riggar í allarflestu bygdum. Men tíbetur ber til at fáa flogferðaseðilin teldutøkan frá einkarflogfelagnum, har bæði tænasta og prísur annars eru farin á glið. Og telefonverkið, sum var álitið hjá okkum út í heim, men nú er so hundadýrt, at tað er skomm at fortelja tað úti í heimi.

So her er ikki nógv ”borgerservice” yvir tí almenna. Ella hov.. hvat hendi her? Hatta eru jú ikki almennir stovnar longur, men almenn partafeløg, sum skuldu tryggja eitt framhaldandi gott tænastustøði, kappingarføri og .. hmmm

Nei, lat meg bara frøast um, at tað privata fylgir við, so eg fái sms'áminning, tá eg skal til frisør, tannlækna ella á verkstað við bilinum: ”Vit gleða okkum at síggja bil tín á verkstaðnum í morgin kl. 10:)”. Altso, altso tey eru fitt at gleða seg at síggja mín bil.

Forrestin ætlaði eg mær so fyri vist at sleppa við soninum á Rús-túr*, men har setti hann altso groynsuna!

*samansjóðingarlega fyri nýggj lesandi..

Klumman er prentað í nýggjasta Starvsblaðnum

Rigmor hevur rullað bollar

Í dag hevur frúan bakað bollar, so frystiboksin stendur at bresta.
Skoðsmálið frá familjuni var: "Hetta eru bestu bollarnir nakrantíð!"
Sig so tað:)
Vilt tú herma, kanst tú bara gera soleiðis:

Gularrótabollar
(20 stórir bollar ella 40 smærri)

250 g. av havragrýni
4½ dl. av kókandi vatni
3 dl. av flógvum vatni
50 g. av geri
50 g. av smeltaðum smøri
3 spsk. av flótandi hunangi
3 tsk. av salti
4 stórar, rivnar gularrøtir
250 g. av sólblómufræi
uml. 1 kg. av hveitimjøli



Set havragrýnið á blot í kókaða vatninum, meðan tú orðnar gularrøturnar.
Lat smørið í flógva vatnið og upploys gerina í vætuna. Blanda hunang, gularrøtur, salt og sólblómufræ í vætuna og lat bloytta havragrýnið í. Lat mjølið í og knoða væl. Deiggið skal kennast blankt og mjúkt og akkurát sleppa ílatinum. Ein góð rørimaskina er hent at knoða við.
Set deiggið at ganga til dubulta stødd. Slá tað niður og knoða aftur. Rulla bollar og set teir á bakipappír á bakiplátuna. Set teir at ganga í 45 minuttir. Smyr við eggi ella vatni og baka í umleið 20 minuttir við 200 stigum til teir eru gyltir.

Tann syndafulla køkumentanin

4 opnur um serføroysku køkumentanina í seinastu útgávuni av Atlantic Review. 

Føroyskar køkur eru tiltiknar. Øsandi søtar og lokkandi leskiligar. Serliga í andaligum umhvørvum úti á bygd, har fullkomið anarki valdar, tá boðið verður til køkuborð. Vit fara á ferð í tí syndafulla føroyska køkuparadísinum

 
Orð: Rigmor Dam 
Myndir: Benjamin Rasmussen

Meðan danir kunnu svinga seg upp til eina kanelkringlu við perlusukri, tá ið tað ordiliga skal vera fest, eru føroyingar nærum markleysir, tá ið køkur skulu á borðið. Modernað føroysk matmentan er ikki bara snik og spik, men eisini eitt hav av kritahvítum, sukursprøtum marengs, skúmandi róma og smeltaðum sjokulátagóðgæti sum Mars, Toblerone, Daim, Aero, Fazer Mint og Malthesers.

Ein sannroynd er tað, at útlendingar øtast, tá ið teir koma fram at einum føroyskum køkuborði av teimum heilt grovu, har vit finna tær fyrstu 15-40 køkurnar, sum konur í kring hava bakað til høvið. Konur og køkur so søtar, feitar og syndafullar, at hampafólk nærum missa tamarhaldið á sær sjálvum, tá ið tey kasta seg yvir herligheitirnar og skumpa heil fjøll av marengs, róma, karamell og marcipan upp á tallerkin.

Er hetta bygdaslig bindiklubbamentan, innilæst girnd í einum dupultmoralskum paradísi ella bara tekin um eitt fólk, ið dugir at njóta tað søta lívið? Tað má hvør einstakur gera av.

Skjót at smekka saman
Men hvat er so sermerkt við nýføroysku køkumentanini, sum ofta verður søgd at minna um ta íslendsku? Hetta spyrja vit 40 ára gomlu Ingibjørg Jacobsen, sum er serkøn innan hugskotsmenning og marknaðarføring. Hon starvast í SMS og var á sinni við til at seta Kvinnu á stovn. Harumframt er Ingibjørg kreativa sálin handan kókibøkurnar hjá Oddvør Skarðhamar. Í løtuni leggur hon seinastu hond á triðju bókina hjá Oddvør umframt eina kókibók við fiskauppskriftum fyri Miklagarð. Tí fylgir hon væl við í skiftandi lívsstílsrákinum her á landi, serliga innan matmentan.

Ingibjørg greiðir frá, at bindiklubbakøkan, sum hon rópar hana, kom fram fyri nøkrum árum síðan sum avloysari fyri 70'ara sitrónmánan, 80'ara trifluna og meiri siðbundnar køkur sum súreplakøkuna og sandkøkuna.

Eyðkennið við bindiklubbakøkuni er, at hon er køld og skjót at gera, oftast við margensbotnum ella knústum keksum og so róma og onkrum slagi av sjokulátabarr omaná ella í rómanum. Og fyri at fríska køkuna eitt sindur upp verða ofta eitt sindur av súrróma og frukt latin í.

- Onkur kemur við einari góðari køku, og so byggja hinar konurnar líkasum víðari upp á sama hugskot. Fjølbroytnið og hugflogið er stórt, hóast útgangsstøðið altíð er tað sama: Ein køka úr tí, sum vit eiga inni. Botnarnir liggja klárir í frystaranum og tiðna eftir fáum minuttum. Um tú bara eigur frískan róma og onkra sjokolátu inni, kanst tú smekka hana saman, meðan gestirnir bíða, sigur Ingibjørg.

Av bygd í stóru verð
 Sum nevnt varnast útlendingar beinanvegin, at køkurnar undan føroyskum konufólkahondum eru forkunnugar og øðrvísi, enn tey eru von við. Hetta hevur Ingibjørg eisini upplivað, tá ið hon hevur búð uttanlands, millum annað eitt áramál í USA.

- Eg havi føroyskar vinkonur í Bretlandi, Sveis og USA, og allastaðni er søgan tann sama. Tá ið eitthvørt er á vási, heita fólk á tær um at baka onkra villa føroyska køku, sum øll so vilja hava uppskriftina uppá, sigur Ingibjørg.

Hon er sannførd um, at hugskotini til køkurnar upprunaliga koma av bygd, har tað ofta er langt til handils, og har kvinnumentanin er meira húslig enn í Havn.

- Eg havi verið við til ymisk tiltøk úti á bygd, har ongi mørk eru fyri kreativitetinum, á stórum bindiklubbatiltaki í Eydnuni á Oyrabakka, í avhaldsbrúdleypum og á møtum. Har eru køkuborð, sum eftir mínum tykki ofta fara út um alla sømiligheit, sigur Ingibjørg, sum tó viðgongur, at køkurnar eisini hava funnið sær leiðina til Havnar.

- Men tíðarandin er líkasum ikki við hesum søtu kaloriubumbunum. Tær eru snøgt sagt politiskt ókorrektar, so ein modernað bindiklubbavertinna bjóðar altíð okkurt sunt eisini, til dømis sushi, salat og skorna frukt. Men gestirnir vænta sær altso eisini eina ordiliga bindiklubbakøku, sigur Ingibjørg.

Harrin veri lovaður
Hesar syndafullu køkurnar eru, kanska ikki óvæntað, vanligari í andaligum umhvørvum enn aðrastaðni. Ingibjørg nevnir avhaldsbrúdleypini, har hæddarpunktið er eitt annað enn í drykkiveitslum. Ein kundi sagt, at munur er á drykkiveitslum og drekkaveitslum.

- Borðhaldini eru ofta sera skemtilig við góðum røðum, sangi og skemti, men í staðin fyri at drekka sær kenning og dansa alla náttina gleða fólk seg mest til drekkamunnin og samrøðurnar aftan á borðhaldið, sigur Ingibjørg.

Hon heldur, at tað fyri nógvar kvinnur er ein æra at kunna bjóða eitt lokkandi og leskiligt kaffiborð, og tí spenna tær seg rættiliga út og baka tær villastu køkurnar, tær kunnu finna uppá.

Sjálv er Ingibjørg virkin í Lívdini í Hoyvík. Har er hon við í bakibólkinum, sum hevur ábyrgd av drekkamunninum millum møtini sunnudagar.

- Tey verða altso eitt sindur fornermað, tá ið vit bara baka bollar. Tey vilja hava ordiligar køkur við marengs og róma, sigur Ingibjørg.

So kanska er nakað um hatta við, at tá tú ikki kanst flippa út á dansigólvinum, kanst tú í minsta lagi flippa út í køkinum?

Færingerne og de søde kager
De færøske kagebord bugner af overdådige hjemmelavede herligheder. Når der er gæstebud ved livets store højtideligheder, diskes der op med bjerge af kridhvidt marengs med fluffy flødeskum, frugt, marcipan, karamel og smeltet eller hakket chokoladebar, som kagerne opkaldes efter, Marskage, Daimkage, Aerokage, Tobleronekage o.s.v. 

Dette forekommer specielt ude på bygderne og i de mange kristne miljøer, hvor et fristende kagebord med mellem 15 og 40 forskellige slags kager kompenserer for dans og alkohol.

Kagerne er kendetegnet ved at være kolde og lynhurtige at slå sammen, og de varierer med det, du har i køkkenet: Et par bunde ligger klar i fryseren, eller nogle kiks knuses ned i fadet. Der tilsættes pisket fløde, chocoladebar og måske lidt dåsefrugt eller frisk frugt. Kagen er tryllet frem for næsen af uventede gæster, der altid er vælkomne i færøske hjem. 

Kagernes fællesbetegnelse er strikkeklubkager efter den udbredte tradition, hvor veninder skiftes om at afholde strikkeklub hjemme hos hinanden. Udover at have strikketøjet og snakketøjet i orden arrangerer værtinden et kaffebord, hvori der indgår en kage af slagsen.
Udlændinge roser ofte det færøske hjemmebag, og færinger i udlandet bliver tit bedt om at medbringe en af de berømte syndere til fællesarrangementer.

Eitt leskiligt kirsuber á Tjóðpallinum

Um tú vilt geva tær sjálvari eina ógloymandi gávu, skalt tú taka tínar bestu vinir undir armin og fara til Kirsuberjagarðin á Tjóðpallinum.

Uppliving

Rigmor Dam

Ímynda tær ein persón, sum heldur fyri oyruni og ristir við høvdinum og sigur: lalalalalala... eg hoyri onki eg síggi onki eg pjøvist ikki at taka støðu, kom gev mær eitt glas av champagnu... lalalalalalal!!!

Soleiðis er universið á góðsinum við vakra kirsuberjagarðinum, sum hevur hugtikið fólk í økinum í øldir. Men nú er fíggjarstøðan á góðsinum so vánalig, at garðurin antin má stykkjast út til summarhús ella enda á uppboði.

Men góðseigarafamiljan, við frúuni á odda, vil ikki hoyra talan um at selja nakað sum helst. Tey látast, at alt er í lagi, og vilja bara liva sum tey altíð hava gjørt: eina sorgleysa marglætistilveru við veitslum, tænastufólkum og uttanlandsferðum.

Tí hvørja ferð hetta fyrrverandi so múgvandi húskið verður innheintað av veruleikans náðileysu hond, skúgva tey sær undan og taka hvørki ábyrgd ella støðu. Tey fáa snøgt sagt ikki upp í lag til nakað sum helst annað enn at látast og at stuttleika sær. Og tað hevur sjálvandi sín prís.

Lívslygnin livir

Vónirnar vóru stórar, tá vit settust afturá á Tjóðpallinum til russiska leikin 'Kirsuberjagarðurin' týskvøldið. Undirritaða við manni og tveimum børnum, 10 og 11 ára gomul. Og vit gjørdust ikki vónbrotin! Her skal tó viðmerkjast, at hetta er als ikki nakað fakliga grundað ummæli, men nakrar eyðmjúkar leiklistafjepparahugleiðingar.

Frá fyrsta sekundi vórðu vit hurlað inn í ein tragikomiskan heim, har sansirnir fingu ikki frið eitt sekund. Var tað ikki leikandi lætta spælið ella eksalteraðu týpurnar, so var tað dialogurin, pallmyndin, búnarnir, tónleikurin, livandi hønurnar, gandakynstrini ella eitt ordans buldurbrak, sum bergtók.

Hóast leikurin er ein stór komedia úr enda í annan, so er hann samstundis, sum so mangan í góðum komedium, ein syndarlig tragedia. Serliga, tá havt verður í huga, at aldagamla temaið um lívslygnir og veruleikaflýggjan er minst líka aktuelt í dag, sum tá russiski høvundin Anton Tjekhov skrivaði leikin í 1904.

Málið situr óvanliga væl. Lætt og gerandiskent – eins og tekstirnir hjá Tjekhov. Tíbetur fyri dialogin er tað André Niclasen, sum hevur týtt leikin úr russiskum í føroyskt. André, sum, staddur ytst úti á fólksliga vonginum í føroyska málspurninginum, hevur um nakar, viljan og evnini at lofta anda Tjekhovs.

Týpurnar festa seg

Hóast tað til tíðir var ilt at hoyra replikkirnar, er greiða fatanin, at allir leikarar komu sera væl frá leiklutunum.

Havi tó hug at nevna onkran - ikki tí tey spældu betri enn onnur, men tí týpurnar, ella karakterarnir, serliga festu seg í minnið. Kanska tí at persónarnir hóskaðu serliga væl til leiklutirnar?

Har var Páll Danielsen sum tann tilkomni Leonid (bróðir frúuna). Við leysum handliðum, patetiskum yvirskeggi, silkikimono og fullkomiliga innantómum eygnabrái var hann sjálv ímyndin av dølska og forkelaða yvirklassadýrinum, sum, hóast hann er borin til stórt ríkidømi, má dragast við eina doyvandi meiningsleysa tilveru.

Barbara Christophersen brilleraði í lutinum sum mansliga stjúkdóttirin Varja. Ein nýggj týpa á føroyskum palli, og eitt gott bland millum Camilla Parker Bowles og Benediktu prinsessu, tá tær eru best (ella verst!).

Unga postalínsdukkan Mariann Hansen kom eisini sjáldsama væl frá leiklutinum sum dóttir frúuna, Anja – herliga 'russiska' fín og følin. Vónandi velur hon sjónleikin sum yrkisleið.

Og so fyri ikki at gloyma tann, sum eisini verður gloymdur eftir, tí øll hava nóg mikið í sær sjálvum: gamli butlarin Firs, eminent spældur av Kára Øster. Trúgvi tænarin, sum hevur kent familjuna í fleiri ættarlið. Hann, sum sigur seg vera so gamlan, tí hann hevur livað so leingi!

Hendan ramsan av týpum leiðir meg víðari til næsta point. Tí, sum sagt varð leikurin framúr væl spældur av øllum. Men eg havi sæð fleiri av hinum leiklutunum fyrr - ofta við somu leikarum. Har var Hans Tórgarð sum ørkymlaður, 'sannleikans' maður, Birita Mohr sum slitin, fín frúa, Bárður Persson sum løgin gespenstur við ógvusligum gestikki, Egi Dam sum villur verðinsmaður og Hjálmar Dam sum kiksaður 'klovnur'. Leiklutir, sum vit vita, at tey duga.

Hóskandi fyri børn

Tað var gott at síggja, at til sýningina týskvøldið var ein 7. flokkur úr Fuglafirði millum áskoðararnar. Tað skal nokk seta síni positivu spor í opnu ungdómssinnini, at tey hava ein lærara, sum er so framsíggin, at hann dregur tey líka til Havnar at uppliva leiklist í heimsklassa!

Hóast børnini sjálvandi ikki uppliva ein stórleik sum hendan á sama hátt sum vaksin, er hann væl egnaður til størri børn. Har hendir so nógv stuttligt og óvæntað alla tíðina, og ongin scena er 'óhóskandi' fyri børn. Ein góð familjuuppliving, har øll fáa tað besta frá leiklistini.

Hetta er heimskortið

Tað, kanska ikki so løgna er, at hvørja ferð enn ein ógloymandi framførsla hevur verið á Tjóðpallinum, fer undirritaða heim við einari svárari kenslu av sorgblídni, kryddað við einum dismi av vreiði.

Tí hví í tramin kunnu hasi dugnaligu fólkini ikki fáa ein ordiligan pall at leika á? Tey seta sjálvandi ikki fyrst og fremst 'Føroyar á heimskortið', tá tey leika á okkara lítla, hótta máli. Men tey ríka um tilveruna hjá okkum, sum longu HAVA funnið út av, at Føroyar ER á heimskortinum – á okkara heimskorti!

Hóast vit liva í heimsins dýrasta landi, við heimsins størsta skattatrýsti og hava heimsins vánaligasta PISA-úrslit, eru tað júst hesar løturnar á Tjóðpallinum, sum gera, at hetta landið slett ikki er so galið at búgva í. Akkurát sum í øðrum siviliseraðum londum, kunnu vit taka børnini undir armin og fara til stjørnuskrýddan sjónleik seint á kvøldartíð. Tað skulu tit á Tjóðpallinum hava stóra tøkk fyri.

--

Leikstjóri: Guðjón Pedersen

Búnar: Elín Edda Árnadóttir

Pallmynd: Finnur Arnar Arnarson

Ljós: Árni Baldvinsson

Týðing úr russiskum: André Niclasen

Tey leikandi: Birita Mohr, Barbara Christophersen, Katarina Nolsøe, Súsanna Tórgarð, Mariann Hansen, Bárður Persson, Hans Tórgarð, Páll Danielsen, Egi Dam, Kári Øster, Hjálmar E. Dam og Kjartan Hansen

Hvør sum bara átti ein leikutoyshandil

(Grein, sum eg skrivaði í mai 2008, tá Guli Bókahandil lat aftur forever.. :(

Hvør sum bara átti ein leikutoyshandil

Tað er bæði við sorgblídni og lætta at Hjalmar og Tinna Petersen venda biðjandi barnaeygum, babydukkum og bangarum bakið.

Rigmor Dam

Sum barn droymdi eg um, at mamma skuldi gloyma meg eftir hjá Hjalmari. So kundi eg vera innilæst har eina heila nátt púra einsamøll og blíva eftirlýst av politinum í útvarpinum. Og tá starvsfólkini komu til arbeiðis morgunin eftir, lá eg og svav á gólvinum millum rúgvur av upplætnum leikutoyi, sum eg hevði spælt við.

Hetta var ein góður dreymur, tí hvør sum bara átti ein leikutoyshandil – akkurát sum Hjalmar. 

Men skjótt eigur Hjalmar ongan Hjalmar meir, tí “Guli Bókahandil” letur aftur og er settur á sølulistan. Fyri eigararnar óivað ein røtt avgerð, men fyri kundarnar ein dáragerð, tí fáir handlar eru so sjálvskrivaðir í býarmyndini sum bókahandilin við ljóskurvarnar í Miðbýnum í Havn.

Miðbýarlív

- Vit vóna sjálvandi, at onkur uppfinnsamur persónur keypir handilin við tí fyri eygað at skapa lív í miðbýin, siga tey bæði Hjalmar Petersen (64) og konan Tinna Petersen (58), nú vit sita uppi í erva í gula húsinum; í íbúðini har mamma Hjalmar, Margretha, búði. Her sita vit nú - hendan vakra summardagin í Havn; í friðarliga kvistinum oman móti Steinatúni. Jú, hetta er avgjørt besta útsýnið fyri eina inkarneraða havnardamu, hugsi eg, meðan eyguni fylgja trokandi bilum og bussum, stórum skúlataskum við smáum skúlabørnum og trillandi barnavognum við mammum í mai. Her sat Margrehta eisini og kikaði, líka til tað síðsta. Longu áðrenn hon doyði í september í fjør var avrátt, at tá hon var farin, skuldi handilin og húsið seljast.

- Fyri okkum er tað bæði við sorgblídni og við lætta, at vit gevast. Vit orka ikki at halda fram. Tað er so strævið og bundisligt at reka handil, og tungt at fáa tað at mæla runt, sigur Hjalmar, sum, hóast hann er útlærdur timburmaður, hevur staðið í handlinum í 40 ár. 

Hann og Tinna eiga vaksin børn, sum ikki hava hug at taka við. So her í 2008 endar søgan um bókahandilin hjá Hjalmar Jacobsen, ið Hjalmar Petersen og systkini hava rikið sum triðja ættarlið. Í bókini hjá Birgari Johannesen, “Havnin – fólk og yrki”, verður greitt frá, at gamli Hjalmar Jacobsen, bókbindarin, lat bókahandil upp longu í 1914. Tann 17. juli 1918, sama dag sum H.N. Jacobsens Bókahandil læt upp niðri á Vaglinum, læt Hjalmar Jacobsen upp í “Ullvøruhúsinum” í Niels Finsensgøtu. Í 1927 keypti hann húsini hinumegin vegin, har handilin hevur verið síðani, sjálvandi við onkrari um- og útbygging.

Hugni hjá Hjalmar

Fleiri ættarlið av føroyingum hava sostatt keypt leikur, skrivstovuútgerð, føroyskar bøkur og donsk vikubløð í handlinum, sum Hjalmar og Tinna hava trivist so væl í.

- Hóast vit hava havt úr at gera, hava vit altíð glett okkum mest til jólasøluna, sum hevur verið serliga spennandi og hugnalig, sigur Hjalmar.

- Ja, viðhvørt kundi eg vakna upp mitt um náttina við pínu í fingrunum, tí vit stóðu og pakkaðu inn allan dagin, skoytir Tinna uppí.

Tey hava altíð sett eina æru í at veita eina góða tænastu, til dømis við at koyra vøru út til fólk, at rætta upp á feilir og at pakka gávurnar pent inn. Og her er altíð komið nógv fólk á gátt til eitt lítið prát ella at hvíla seg eina løtu í stólinum í horninum.

- Hvønn morgun um tíggjutíðina fóru vit upp á til Margrethu til kaffi. Hetta var ein sera hugnalig løta, har køkurin var fullur av fólki, sum komu framvið. So har gingu bylgjurnar ofta høgt kanst tú ætla, minnast tey við longsli.

Góð børn í dag

Tað krevst eitt serligt tol at arbeiða millum ýlandi bangarar, eggjandi Barbiedukkur og grenjandi børn. Tinna fortelur, at fyrr plágaðu børnini nógv meira.

- Tey blivu fullkomiliga hysterisk og skríggjaðu, tá tey vildu hava okkurt. Hetta kemur næstan ikki fyri í dag, sigur hon, og Hjalmar er púra samdur við henni. Vit práta eitt sindur um, hví so man vera. Kanska tí tey vóru heima hjá mammuni fyrr? Ella tí tey eiga so nógv í dag og vita, at tey fáa oftast tað, sum tey ynskja sær? Ella duga vit vaksnu kanska betri at lofta børnunum, tá tey plága? Tað er ilt at siga.

Spæla politi

Hjalmar minnist eisini onkuntíð fyrr, at hann hevur virkað sum uppalari fyri foreldrini. Hann greiðir frá, at tað meiri enn so kom fyri fyrr, at børnini nápaðu okkurt. So komu foreldrini dragsandi aftur við teimum, so tey kundu geva tingið aftur og biðja um fyrigeving.

- Hetta var ein keðilig støða at vera í, tí børnini skammaðu seg og vóru kedd. Men sjálvandi skuldu tey onkursvegna hava at vita, at tað var ikki í lagi bara at taka tingini, sigur hann.

Fastir kundar

Men flestu upplivingarnar vóru stuttligar og positivar. Millum annað var ein mamma, sum plagdi at ringja og spyrja eftir soninum Nikolai.

- So funnu vit hann inni í krókinum, har hann sat og hugnaði sær við einari bók, siga tey og flenna.

Bæði børn og vaksin vóru dagligir gestir. Millum teir føstu var listamaðurin Hans J. Glerfoss, sum plagdi at biðja Hjalmar keypa sær teknigreiðir í Danmark, til dømis kolstiftir.

- Hann vildi vísa mær, hvussu tær riggaðu. So stóð hann við diskin og teknaði fleiri fínar tekningar, sum hann lat meg fáa, sigur hann errin. Tekningar, sum nú hanga heima í stovuni uppi undir á Varða.

Bøllar og bíðilistar

Gjøgnum árini hava tey hjá Hjalmari fleiri ferðir selt vørur, sum øll knappliga vildu hava.

- Eg minnist serliga, tá ið bøllarnir komu fyrst í 80unum. Teir vórðu seldir, áðrenn vit náddu at pakka teir út. Til endans oystu vit bara alla eskjuna út í vindeygað, so fólk sóu, at nú vóru teir aftur at fáa, sigur Tinna. Eisini Master Mind var sera vælumtókt í 70unum, og síðstu árini hava trampolinirnar gingið sum heitt breyð. Føroyska spælið Landastrok var so eftirspurt, at fólk settu seg á bíðilista til aftaná jól, tí kanska kom onkur inn aftur við einum spæli, um tey fingu tvey í jólagávu.

- Hetta hevur alt verið vørur, sum fólk hava kimað okkum niður eftir, flenna Hjalmar og Tinna.

Kappingin

Hjalmar og Tinna halda ikki, at marknaðurin broyttist so nógv, tá BR lat handil upp á Hálsi.

- Kundarnir hava altíð verið sera trúgvir, og tað vísti seg, at pláss var fyri báðum, sigur Hjalmar. Hann vísir á, at fleiri leikutoyshandlar hava verið gjøgnum ár og dag, millum annað gamli bókahandil, Griffilin, Maria Poulsen og í Handilskjarnanum.

- Tað hevur ikki ávirkað okkara sølu, at aðrir handlar vóru. Men tá teir seldu út, ávirkaði tað søluna í eitt stutt tíðarskeið aftaná, siga tey.

Miðbýurin

Tá veðrið er gott, er miðbýurin hugnaligur, tí tá eru fólk til gongu. Men nógv er broytt hesi seinastu árini, og tað nívir tey bæði at síggja.

- Miðbýurin er deyður. Síðani Konditaríið lat aftur, koma færri fólk oman í býin. Her eru ov nógvar skrivstovur og lagursølur, og Miðbýarfelagið er óvirkið. Handlarnir áttu at drigið somu línu og samstarvað millum annað um upp- og afturlatingartíðir, siga tey við ein munn.

Onkrir áhugaðir keyparar hava longu ligið framvið gula húsinum. Sjálvi krevja Hjalmar og Tinna ikki, at ein møguligur keypari skal reka eitt ávíst virksemi framyvir. Heldur ikki hava tey sjálvi tikið støðu til, hvat tey skulu gera framyvir.

- Nú skulu vit fyrst hava okkum eina tiltrongda summarferiu fyri fyrstu ferð í mong mong ár, sigur Tinna.

Sløknað býarmynd

“Øll vøra - 75 %” stendur á gulu skeltunum í stóru handilsgluggunum. Uttanfyri í dagsljósinum eru stórar litfagrar leikur drignar út úr goymsluni. Inni er tómligt, á hillunum liggur okkurt hissini sløð: eitt skiftispor til ein tokbana, eitt koppað sminkuhøvd, kassar av pennum, stakkar av pappírum í óseljandi litum og gratulatiónskort við danskari áskrift.

Nú Hjalmar er farin, er enn ein býarmynd horvin. Vónandi fer guli bókahandil framyvir eisini at hýsa livandi virksemi, sum lokkar fólk í øllum aldri inn á gátt.

--

Orð á vegnum:

Ein kundi segði, at nú er Havnin sum føroysk klæði, har silvurið er tikið burtur.

Ladies night í Trapputún

Í gjárkvøldið var eitt satt østrogén-boom í Trapputún. Tær 9 genturnar í Sáru Mariusa 4. flokki vóru á vitjan her heima saman við øllum mammunum. Tilsamans 20 gellur í lítlu stovuni.

Sára Maria byrjaði í nýggja flokkinum í Kommunuskúlanum eftir summarfrítíðina, so endamálið var líkasum at samansjóða genturnar, nú tær kennast eitt sindur. So tær vórðu allar bodnar heim her við mammunum til pita, Talentfinalu, popkorn og dukkukeks. Mamma Mia filmurin og ein Hanna Montana filmur lógu eisini klárir, um Talent ikki skuldi fanga:))

Møðgukvøldið eydnaðist bara heilt væl. Umframt eting og sjónvarp, spældu genturnar 'Top-model' við smyrsli og klæðum uppi á kamarinum, meðan mammurnar sótu í stovuni og drukku kaffi og sleygaðu.

Fittar diddur eta góðgæti og hyggja í sjónvarp. Allar høvdu hvør sín bommposa við,
sum tær blandaðu saman í eina stóra skál at deila.

Kom at hugsa um, at tað faktiskt er eitt sindur løgið, at vit bara hava mammubólkar fyrstu árini hjá børnunum, tá tosið snýr seg um vørtasalvu, arp og reyðar rumpur, og børnini fáa lítið gagn av hvørjum øðrum, tí tað einasta tey hava í felag er, at tey eru fødd um sama mundið.

Mammu/pápa/foreldrabólkar áttu at verið settir á stovn millum foreldrini í øllum nýbyrjaðum 1. flokkum, har børn og foreldur javnan gera eitthvørt hugnaligt saman, uttan at skúlin altíð skal taka initiativ ella leggja (keðilig) hølir til.

Trivnaðurin í flokkinum verður betri av, at foreldrini kenna hvørt annað, og hava lættari við at kontakta hvønn annan, um eitt hvørt er á vási.

Flokkurin hjá Sáru Mariu hevur eisini eitt, sum tey rópa vinarbólkar, har børnini verða býtt sundur í bólkar við fýra í hvørjum. So fara børnini heim til hvørt annað at spæla ein seinnapart um mánaðin, og tá foreldrini heinta tey, støkka tey líka inn á gólvið til ein kaffimunn og eitt lítið hugnaprát.

Í flokkinum hjá Róa, sum er 12 og gongur í Eysturskúlanum, hava tey eisini eitt slag av 'heimini læra hvønn annan at kenna' bólk. Her eru tað páparnir, sum hava tikið stig til, at teir 6 dreingirnir hittast heima hjá hvørjum øðrum fríggjakvøld av og á. Har er pápin vertur og hann skipar so fyri onkrum saman við teimum. Eisini hava páparnir og dreingirnir verið úti og bowla og Burger King saman. Genialt, at páparnir kenna hvønn annan og synirnir hjá hvørjum øðrum.

Møðgukvøldið varð forrestin fingið í lag eftir hugskoti frá vinkonuni Bergtóru Høgnadóttir, sum hevði roynt tað við stórari succes.

Den nordiske model og solidariteten

(Røða, sum eg helt á norðurlendskari ráðstevnu í Finnlandi í summar.
Luttakarar vóru nevndir og annað bakland í norðurlendsku starvsmannafeløgunum.
Evnið var: Avbjóðingar í vælferðarsamfelagnum).
Mynd: Tóroddur Poulsen, Hjólveldi


Den nordiske model og solidariteten

Har du set solidariteten nogensteder?

Nu har jeg ledt og ledt i 14 dage, men lige som jeg troede, at den var sporløst forsvundet, fandt jeg heldigvis små spor af den forskellige steder.

I bogreolen, på internettet og heldigvis også ude blandt folk. Og det var gott, for jeg var ellers lige ved at miste modet og håbet.

Men hvorfor kom jeg i den situation, at jeg troede at solidariteten var forsvundet?
Jo ser du. Der hvor jeg kommer fra går der uger og måneder mellem, at nogen taler om solidaritet.

Den er måske heller ikke noget at snakke om. Den er der jo bare. Ja, jeg forestiller mig såden en gul kugle, der svæver hen over os her i norden. Selv om den måske burde være rød, så er den gul som solen i min bevidsthed.
Gul, uhåndgribelig, diffus, gennemsigtig og alt alt for selvfølgelig.

Der hvor jeg kommer fra taler man om krisen og de høje priser. Om fiskeri og kvoter. Om der kommer tåge til olaj, der er vores nationaldag sidst i juli. Om fodboldt og musikfestivaler.

Men ikke om solidaritet.

Men vi har solidaritet. I hvert fald med dem, som er lige som os andre. Os normale. Med kernefamilje, hus- og billån. Os, der har råd til at gå til tannlæge og at sende børnene til violinundervisning.
De andre. De enlige forsørgere, dem med børn med serlige behov, de studerende og de moderne drømmende kvinder, kunstnertyperne og de homoseksuelle - dem er vi ikke så solidariske med. Derfor flytter de til Danmark, der altid har været solidarisk med flygtende færinger.

Lige som mange andre små industrisamfund i ydreregionerne, eller udkantsnorden, hersker der på Færøerne en lidt gammeldags og religiøs machokultur, der er svær at kombinere med en ren nordisk velfærdsmodel.

Derfor er velfærden på Færøerne kun delvis baseret på de universale skandinaviske værdier.

Derudover ligner det færøske system på nogle punkter til forveksling det sydeuropæiske, der er baseret på familiernes, det vil sige kvindernes, vilje og evne til at hjælpe og give husly til svage familiemedlemmer, plejekrævende ældre og enlige forsørgere.

Dette er blandt andet også årsagen til, at enlige forsørgere, oftest mødre med børn, har meget svært ved at klare sig på Færøerne. Politisk er holdningen, at det må ikke blive attraktivt at være ”enlig mor”! Og vi må ikke tilskynde kvinderne at bryde med kernefamilien!

Derfor er der næsten ingen ydelser til denne meget udsatte gruppe, der ikke kan få huslån i banken eller finde en offentlig lejlighed til sig og sine børn.

I denne gruppe finder vi de virkelig fattige på Færøerne, og man regner med, at mindst 500 børn lever i fattigdom i landet med under 50.000 indbyggere. Landet, der samtidig er det dokumenteret allardyreste land i Europa at leve i, og har en levestandard på 70 prosent af den danske.

Dette gør dersværre, at folk, og specielt kvinder, i bedste produktive og fødedygtige alder, er vores største eksport sammen med fisken.
Så vi har mange, mange spændende udfordringer i vores lille land i Nordatlanten.

Men de små forhold gør også, at det ofte kan lade sig gøre at finde enkle solidariske løsninger på problemer, der kunne ende op som bureaukratiske statslige systemer. Løsninger, som andre lande givetvis ville kunne lære af.

Jeg kan nævne nogle eksempler. Nemlig barselsfonden, arbejdsløshedsfonden og Den fælles tillægspension, der alle blev oprettet efter den sidste økonomiske krise på Færøerne i starten af 90'erne.

Den samme krise, der sendte 6000 borgere i eksil – borgere de aldrig kom hjem igen.

Dette måtte ikke gentage sig, så de færøske fagforeninger gik forrest i kampen for at få nogle solidariske løsninger, der kunne forhindre en gentagelse af katastrofen.

Løsningen blev en arbejdsløshedsfond og en barselsfond, hvor både arbejsgivere og lønmodtagere betaler omkring 1 prosent af lønnen hver. I dag giver barselsfonden ret til maximum 25.000 kroner om måneden i 30 uger, og en arbejdsløs har ret til maximum 20.000 kroner om måneden.

Derudover har vit ”Den fælles tillægspension”, i folkemunde kaldt ”Den solidariske”. Også her betaler både lønmodtagere og arbejdsgivere samme prosentsats af hver løn, og alle pensionister får lige meget ud. Dette er således ikke en personlig pensionsopsparing, men et tilskud til alle pensionister ud over folkepensionen.

Fælles for alle disse systemer er, at de er solidariske, for alle betaler ind efter evne, det vil sige: løfter i flokk, og alle har samme ret til ydelserne.

Og der er ikke krav om medlemsskab i fagforening for at få udbetaling – alligevel er den færøske arbejdsstyrke blandt de højest organiserede i verden!

--

Men vi ved også, at der er stærke kræfter, der sætter solidariten under hårdt pres for tiden. Dette kommer ikke minst til udtryk i de forskellige politiske udspil i forbindelse med den økonomiske krise her i norden.

Man kan sige, at solidariteten, der jo som bekendt er krumtappen i den nordiske model, nu må bære eller briste.

I USA bruger Demokraterne sloganet: ‘Never waste a good crisis’.
Krisen kan nemlig være med til at skærpe udsynet. At sætte os på prøve. Få os til at reflektere og at prioritere.

Og forhåbentlig ende op med, at vi i fællesskab træffer et prinsipielt valg: Nemlig, at den nordiske model SKAL overleve krisen!

Vi ved, at vit skal spare – både på de offentlige finanser og i det private. Alle kommer til at mærke krisen – nogle mere end andre. Men så er spørgsmålet blot: hvordan fordeler vi smerten mest retfærdigt? Er det ved at skære ned på dagpengene? Ved at lukke skoler? At spare på uddannelse, børnepasningen og ældreplejen?

Samtidig med, at vi ved, at omkring en femtedel af borgerne i norden lever på eller under fattigdomsgrænsen.

Og at skellet mellem A og B holdet vokser dag for dag. Er det dét vi ønsker her i norden?

Eller, er det ved først og fremmest at gribe ud efter dem, der har noget at tage fra, for på den måde at få en ligeligere fordeling av goderne. Er det ikke mere bæredygtigt, både menneskeligt og miljømæssigt?
Og her snakker jeg ikki kun om millionærerne. Nej. Jeg snakker også om den kæmpestore velstillede middelklasse, som en del af jer repræsenterer.

Jeg vover at påstå, at det ikki er penge, der gør det store flertal rigere eller lykkeligere. For der er grænser for, hvor mange webergrille og fladskærme man kan presse ind i et ligusterkvartér.
Der er grænser for, hvor meget længere vi kan tillade os at sætte materiel velstand højere end menneskelig velfærd. Og der er vel også grænser for, hvor længe man kan sidde og pille i sin egen navle, uden at få øje på omverdenen og menneskene omkring én.

Jeg er ikke et øjeblik i tvivl om, at den største luxsus i fremtiden bliver tid, nærver og fællesskab, sammen med kravet til et enklere liv: Tænk dig, at have tid til uddannelse. At leve og at være sammen – børn, voksne og ældre. At deltage i udviklingen af SAMfundet. At have overskud til en frivillig tjans, der gør forskel for andre. Og at have tid til at genskabe nogle af de fine fælles nordiske værdier, der nu er ved at gå fløjten.

Dette er også nogle af udfordringerne i velfærdssamfundet, og de kommer utvivlsomt i højden, nu hvor både klima og økonomi siger stopp.

Her er det måske oplagt at sitere min kære ven, nu afdøde Svend Auken, der i sit politiske testamente siger.. og jeg citerer:

”Engang vi i Nyrupregeringen diskuterede, hvad der kunne blive den største bekymring i det 21. århundrede, sagde en radikal minister, at hun troede, at det største tema for danskerne ville blive ”Du og din krop”.

Sjældent har jeg hørt noget mere uhyggeligt. Den sygelige optagethed af dig selv og din krop, af dig selv og din trivsel forudsætter, at døden bliver en uvirkelig størrelse langt, langt ude i fremtiden. Det er fattigt. Døden er livets forudsætning. Og uden den erkendelse forsvinder alvoren og den virkelige glæde.
For mig er livets mening et liv med andre. Menneskets bestemmelse er at være et socialt individ.

Sammen med andre bliver vi hele mennesker. Vores ondskab rammer de andre, men det gør vores kærlighed også.

Kærlighedsbudskabet er ikke et kompliceret sæt regler og love. Du skal elske din næste dvs. mennesker, du møder på din vej - som dig selv og hjælpe, hvor du kan.”
Citat slut..

I den forbindelse er det også interessant at vise til den danske sosiolog og fremtidsforsker, Emila von Hauen, der lever af at undersøge tidens og fremtidens tendenser.

I hendes bog, FARVEL EGOFEST - og goddag til formål og fællesskaber”, siger hun således.. og jeg siterer:

- Vi oplever et skift i tidsånden. Efter 30 års intens fokus på det personlige potentiale, vender vi os nu mod det personlige livsformål. Hvor det før primært handlede om vores egen selvudvikling, handler det nu om at gøre en forskel og indgå i helhedens tjeneste.
Det handler stadig om selvrealisering, men frem for primært at kigge indad, handler det nu om at kigge udad og sætte sig selv ind i en større sammenhæng, der giver mening for flere og ikke kun for én selv.
Tendensen handler nemlig også om at blive bevidst om, hvilken udvikling vi vil tage ansvar for. Hvor skal menneskeheden bevæge sig hen? Hvilke værdier skal vi leve efter? Hvilke opgaver vil vi løse? Kort og godt skal vi tage et aktivt ansvar for vores egen og klodens evolution – og det forpligter både den enkelte og de mange organisationer.
Citat slut..

Derfør bør fagbevægelsen GRIBE TIDSÅNDEN og gå forrest i kampen for de nordiske velfærdssamfund. For der må nogle andre og dybere fælles værdier ind på banen, før det hele kører helt af sporet.

Og her har fagbevægelsen et kæmpestort fortrin i modsætning til andre, der også prøver at sælge en vare eller et budskab: Den gode historie. Og her skulle jeg hilse og sige, at de gode historiers tider har aldrig været så gunstige som lige nu.

Her handler det om kampen for fællesskabet.
Om prægtige helte og heltinder.
Overmodige martyrer og drabelige gerninger.
Historien om fattigdom, trældom, troskap, oprør og strejker.
De gode mod de onde.
Lige til i dag, hvor magtens elite og pengestærke kræfter gør hvad som helst for at sønderive århundreders fælles front, blandt andet ved at fortælle de samme myter om beton, bureukrati og pamperi indenfor fagbevægelsen om og om igen.

For virkeligheden er, at folket er bange. Folket er angst for krisen og for velfærdens fremtid.

I en meningsmåling, hvor Megafon spurgte godt 1.100 danskere, hvad de mener, er de største problemer, som det danske samfund skal løse i løbet af de næste fem år, kom den økonomiske krise ind som sikker vinder. Men vi ved også, at de fleste er meget bekymrede for klimaet. Så det gælder om at finde løsninger, der både gavner klimaet og mindsker den økonomiske krise.

Når Tysklands kansler, Angela Merkel, har udlagt situationen således: »Europa står over for den største udfordring i årtier siden vedtagelsen af Romtraktaten«. Hvis ikke vi får styr på økonomien – og euroen – bliver konsekvenserne intet mindre end »uoverskuelige«.

Eller, når en måling, som Catinét har lavet for fagforbundet FTF, viser, at 33 prosent af danskerne foretrækker at betale mere i skat, hvis de får et højere serviceniveau.
Undersøgelsen viser også, at lidt over halvdelen af danskerne er godt tilfreds med det nuværende skattetryk og den velfærd, der kommer af det.
Kun hver tiende tilkendegiver, at de hellere beholder en større del af deres indkomst, selv om den offentlige service bliver forringet.

Så folk er bange for at miste velfærden. Men det samme folk viser ikke samme angst for at gå ned i materiel levestandard. Det kommer de også til den kommende tid, og forhåbentligt kommer vi aldrig op på det vanvittige 2007 niveau igen.

Men velfærden vil vi ikke give kål på. Vi vil gerne leve i et nordisk skatteregimé, hvis bare vit beholder velfærden, der betyder tryghed og lige muligheder og adgang til uddannelse, sundhed og omsorg fra vugge til krukke.
- Skatteregimé er faktisk en tryghed i krisetider, som den færøske økonom og leder for Færøernes Statestik Hermann Oskarsson siger.

Historisk er den nordiske model i høj grad resultatet af fagforeningernes utrættelige kamp for lige muligheder for alle .

I tæt samarbejde med partierne på venstrefløjen, har fagforeningerne opbygget nogle samfund op, som resten af verden blot kan skele misundelsesværdigt til. Dette kom blandt andet til udtryk for nogle måndeder siden, da Barrack Obama endelig fik flertal for Sundhedsreformen, der som bekendt er skruet sammen efter nordisk forbillede.

På en rejse til Egypten for nogle måneder siden, faldt jeg i snak med en ung fyr. Han arbejdede som ufaglært i turistbranchen, for i det fattige Egypten giver det mere, end at tage en uddannelse. Alligevel drømte han om at studere datalogi. Han havde engang sparet så meget sammen, at han fik mulighed for at rejse til Malta for at studere. Men efter et år var pengene brugt og kassen tom. Så han vendte hjem til felukkaen, den lille seljbåd, han i dag sejler turister op og ned ad Nilen i.
Da jeg fortalte ham, at der, hvor jeg kommer fra, betaler folk så høj skat, at de blandt andet får gratis uddannelse, påstod han hårdnakket, at jeg løj. For det kunne ikke passe. Så godt kunne intet sted i verden være.
Og ligemeget hvad, kunne jeg ikke overbevise ham om, at det var sandt.

Her i norden har vi bevist, at ved at stå sammen og at løfte i flok, kan det lade sig gøre at skabe noget der ligner et Utopia: Det demokratiske velfærdssamfund, der bygger på nogle universale principper, hvor de fleste har nok og de færreste for lidt eller for meget. Hvor hjælp er ein ret og ikke en almisse.

Ordet universel kommer ind fordi alle der er del af det solidariske fælleskab har ret til hjælp og støtte, hvis de får brug for det.
Til gengæld for denne velfærd skal borgerne tage ansvar for sig selv, sine børn og fællesskabet, og således yde efter bedste evne.

Derfor har gamle enkefru Olsen også ret til hjemmehjælp, selv om hun måske i virkeligheden har råd til selv at betale. Men hvorfor skal hun så modtage offtentlige ydelser?
Dette er en af de tilbagevendende diskussioner om brugerbetaling og privatiseringer af den offentlige sektor: Hvorfor skal dem der har råd, også modtage tilbud fra fællesskabet?

Det danske socialdemokratiske folketingsmedlem Mette Frederiksen siger det så klart i en artikel i dagbladet Politiken med tittelen: Nej til almisser, Trøjborg.. og jeg citerer:

- Helt grundlæggende er jeg meget stærk tilhænger af et universelt velfærdssamfund, hvor alle betaler over skatterne, og hvor alle – uanset indkomst – har ret til velfærdsydelser. Og det er jeg, fordi alternativet risikerer at blive ’poor welfare’. Hvis ikke du har et stærkt universelt element, som bygger på princippet om, at alle er omfattet, så får du et samfund, hvor det generelle velfærdsniveau er lavere, end det danske er i dag, og hvor uligheden vokser.
Citat slut...

De sidste år med opsving og ”mig”dyrkelse har dog bevist, at solidariteten ofte sidder nærmere pengepungen end hjertet. Og det kan vi ikke leve med.

Dette kom bedst til udtryk efter krisens og arbejdesløshedens fremkomst:
Folk strømmede til a-kasserne for at forsikre sig og sine.
De samme folk, der aldrig tidligere har været interesseret i at være med til at forsikre mig og mine.
Det vil sige, at det vigtigste insitament for at organisere sig, var at få del af puljen og ikke at være en del af fællesskabet.
Kan fagforeningerne være tilfredse med denne holdning?
Det synes jeg ikke!

Derfor bør fagforeninger blive meget bedre til at sælge budskabet og idéen om solidaritet, så den rører og påvirker folk dybt inde i hjertet og ikke blot nede i den enkeltes pengepung.

For, hvis folk ikke forstår, hvorfor solidariteten er så vigtig, får vi heller ikke solidariske løsninger på de store politiske udfordringer vi står overfor.

Og jeg kan nævne:
Den demografisk udfordring
Den stigende efterspørgsel efter velfærdsservice og nye velfærdsværdier.
De øgede ambitioner på uddannelsesområdet, der på sigt kommer til at styrke mulighederne for at finansiere velfærdssystemet.
Samt rekrutering og kompetneceudvikling af arbejdskraft til områderne omsorg og behandling.

Som sagt: Never waste a good crisis’s. Lad os benytte anledningen til at sælge det gode budskab om sammenhold, fællesskap og solidaritet.
Til at vælge den nordiske model til, og til at fordele de begrænsede goder endnu bedre, end vi har hidtil har gjort.
Alternativet er, at flere ender på B holdet, der som bekendt vokser i takt med de frie markedskræfter.

Men solidariteten bør ikke kun omfatte os der tilfældigvis lever her og nu i norden. Den bør omfatte folk i hele verden til alle tider. Det vil sige, at vi sandelig også skal tænke og handle med international solidaritet og tænke miljømæssig solidaritet, der som bekendt skal fremtidssikre kommende generationer. Ellers kan vi let blive ret så selvfede her oppe i den nordiske hyggekrog. Og det kommer man som bekendt ikke i himlen af.

Jeg startede med at sige, at solidaritet ikke er noget man snakker om. Den er der bare. Ligesom demokratiet. Som om at disse ædle begreber blot var os givet. Men det er de jo ikke. Der er sket en masse forud for dette. Der er blødt, svedt og grædt for disse begreber. Lad os ikke spilde disse dyrebare dråber, men samle dem til den fælles sag.

På Færøerne må vi kæmpe på flere fronter. Den sociale/kulturelle, der inkluderer dem, der ikke er som flertallet, og den økonomiske, hvor de begrænsede midler og ressourcer fordeles så jævnt som muligt til gavn for flertallet.

Derudover skal det være mit ønske her i dag, at hele den nordiske arbejderbevægelse står sammen om den gode historie om velfærdssamfundet.

Her bør man udnytte de frie markedskræfter på det groveste i en storslået fælles kampagne, der går lige i hjertet på folk. Sådan gør de andre, så hvorfor ikke også fagbevægelsen?

Det skal derfor være mit håb og budskab her i dag, at I, deltagere på konferensen diskuterer videre, hvordan en sådan kampagne kunne udforme sig.

For vi er vel enige om én ting: Den nordiske model skal ikke stå model til hvad som helst.